Ny sponsoravtale

Vikerfjell Skiløyper har inngått sponsoravtale med Gausdal Landhandleri som inkluderer rabatt for kjøp av trelast til foreningens medlemmer www.gaus.no.

Som medlem i Vikerfjell Skiløyper kan du registrere deg med medlemsavtale hos Gausdal Landhandleri og få medlemsfordelene.

Gå inn på www.gaus.no/kunde

Vikerfjell Skiløyper blir tilgodesett med en årsbonus på 2% som utbetales foreningen.

GI DIN GRASROTANDEL TIL VIKERFJELL SKILØYPER Nå har du mulighet til å gi din grasrot-andel – det vil si fem prosent av det du spiller for hos Norsk Tipping – til drift og oppkjøring av skiløypene på Vikerfjell. Det eneste du trenger å gjøre er å oppgi vårt organisasjonsnummer i Brønnøysundregistrene 992 612 029 Ordningen med grasrot-andel er slik at fem prosent av det du spiller på hos Norsk Tipping kan gis som gave til den forening du selv måtte ønske. I praksis betyr det at 10 kroner av det du betaler for en Lotto-kupong går til drift av skiløypene på Vikerfjell. Noter org.nummeret – og registrer deg neste gang du kjøper en Lotto-kupong eller et annet spill hos Norsk

www.norsk-tipping.no/grasrotandelen/

BJØRNTJERNRUNDEN:

Løypa er 2.6 kilometer lang og starter på 667 meter over havet. Laveste punkt er 646 og høyeste punkt er 689 meter over havet. Fra start til slutt har den 57 høydemeter ned og 60 høydemeter opp. Løypa avsluttes på samme nivå som den startet, og ender da på 667 meter over havet.

BLANKVANN – HØGFJELLKRYSSET:

Løypa er 1.4 kilometer lang og starter på 899 meter over havet. Laveste punkt er 892 og høyeste punkt er 988 meter over havet. Fra start til slutt har den 14 høydemeter ned og 99 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 988 meter over havet. Da befinner du deg 89 meter høyere enn da du startet.

BRØTTET – STORE STEIN:

Løypa er 8.6 kilometer lang og starter på 496 meter over havet. Laveste punkt er 496 og høyeste punkt er 954 meter over havet. Fra start til slutt har den 30 høydemeter ned og 449 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 954 meter over havet. Da befinner du deg 458 meter høyere enn da du startet.

FANTEPUTTEN:

Løypa er 1.9 kilometer lang og starter på 566 meter over havet. Laveste punkt er 563 og høyeste punkt er 652 meter over havet. Fra start til slutt har den 5 høydemeter ned og 79 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 652 meter over havet. Da befinner du deg 86 meter høyere enn da du startet.

FLÅTJERNKRYSSET – BLANKVANNKRYSSET:

Løypa er 1.8 kilometer lang og starter på 794 meter over havet. Laveste punkt er 780 og høyeste punkt er 810 meter over havet. Fra start til slutt har den 22 høydemeter ned og 31 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 810 meter over havet. Da befinner du deg 16 meter høyere enn da du startet.

HALVORSHYTTA – LYKKROSKRYSSET:

Løypa er 4.1 kilometer lang og starter på 650 meter over havet. Laveste punkt er 635 og høyeste punkt er 722 meter over havet. Fra start til slutt har den 44 høydemeter ned og 101 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 722 meter over havet. Da befinner du deg 72 meter høyere enn da du startet.

KALKKRYSSET – BLANKVANNSTJERN:

Løypa er 2.3 kilometer lang og starter på 811 meter over havet. Laveste punkt er 813 og høyeste punkt er 901 meter over havet. Fra start til slutt har den 25 høydemeter ned og 105 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 901 meter over havet. Da befinner du deg 90 meter høyere enn da du startet.

KJØLFJELL – FLÅTJERNKRYSSET:

Løypa er 2 kilometer lang og starter på 781 meter over havet. Laveste punkt er 779 og høyeste punkt er 800 meter over havet. Fra start til slutt har den 11 høydemeter ned og 26 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 800 meter over havet. Da befinner du deg 19 meter høyere enn da du startet.

KOFFERTKRYSSET – HØGFJELL:

Løypa er 4.9 kilometer lang og starter på 749 meter over havet. Laveste punkt er 754 og høyeste punkt er 1006 meter over havet. Fra start til slutt har den 32 høydemeter ned og 257 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 1006 meter over havet. Da befinner du deg 257 meter høyere enn da du startet.

LYKKROSKRYSSET – KJØLFJELL:

Løypa er 2.8 kilometer lang og starter på 726 meter over havet. Laveste punkt er 733 og høyeste punkt er 820 meter over havet. Fra start til slutt har den 3 høydemeter ned og 88 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 820 meter over havet. Da befinner du deg 94 meter høyere enn da du startet.

LYKKROSKRYSSET – STORE STEIN:

Løypa er 5 kilometer lang og starter på 736 meter over havet. Laveste punkt er 741 og høyeste punkt er 962 meter over havet. Fra start til slutt har den 14 høydemeter ned og 208 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 962 meter over havet. Da befinner du deg 226 meter høyere enn da du startet.

RINGERUD – BLANKVANNKRYSSET:

Løypa er 2.5 kilometer lang og starter på 698 meter over havet. Laveste punkt er 604 og høyeste punkt er 897 meter over havet. Fra start til slutt har den 104 høydemeter ned og 283 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 897 meter over havet. Da befinner du deg 199 meter høyere enn da du startet.

RINGERUD – KALKKRYSSET:

Løypa er 3.5 kilometer lang og starter på 698 meter over havet. Laveste punkt er 604 og høyeste punkt er 807 meter over havet. Fra start til slutt har den 117 høydemeter ned og 210 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 807 meter over havet. Da befinner du deg 109 meter høyere enn da du startet.

RINGERUD – KOFFERTKRYSSET:

Løypa er 5.7 kilometer lang og starter på 700 meter over havet. Laveste punkt er 701 og høyeste punkt er 818 meter over havet. Fra start til slutt har den 132 høydemeter ned og 181 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 749 meter over havet. Da befinner du deg 49 meter høyere enn da du startet.

RINGERUD – TOSSEVIKSETRA:

Løypa er 1.6 kilometer lang og starter på 705 meter over havet. Laveste punkt er 668 og høyeste punkt er 706 meter over havet. Fra start til slutt har den 48 høydemeter ned og 20 høydemeter opp. Løypa avsluttes lavere enn den startet, og ender da på 669 meter over havet. Da befinner du deg 36 meter lavere enn da du startet.

RUNDLØYPE FLASKERUDSETRA:

Løypa er 3.9 kilometer lang og starter på 749 meter over havet. Laveste punkt er 659 og høyeste punkt er 749 meter over havet. Fra start til slutt har den 92 høydemeter ned og 102 høydemeter opp. Løypa avsluttes på samme nivå som den startet, og ender da på 749 meter over havet.

SETERTJERNRUNDEN:

Ca 3,5 km (NB: Ikke kjørt opp med GPS)

TOSSEVIKSETRA – FLÅTJERNKRYSSET:

Løypa er 3.4 kilometer lang og starter på 666 meter over havet. Laveste punkt er 664 og høyeste punkt er 793 meter over havet. Fra start til slutt har den 19 høydemeter ned og 131 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 793 meter over havet. Da befinner du deg 127 meter høyere enn da du startet.

TOSSEVIKSETRA – HALVORSHYTTA:

Løypa er 1.8 kilometer lang og starter på 667 meter over havet. Laveste punkt er 644 og høyeste punkt er 679 meter over havet. Fra start til slutt har den 29 høydemeter ned og 14 høydemeter opp. Løypa avsluttes lavere enn den startet, og ender da på 647 meter over havet. Da befinner du deg 20 meter lavere enn da du startet.

TOSSEVIKSETRA – KALKKRYSSET:

Løypa er 3.6 kilometer lang og starter på 669 meter over havet. Laveste punkt er 668 og høyeste punkt er 805 meter over havet. Fra start til slutt har den 18 høydemeter ned og 135 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 805 meter over havet. Da befinner du deg 136 meter høyere enn da du startet.

VIKERKOIA – BRØTTET:

Løypa er 4.5 kilometer lang og starter på 500 meter over havet. Laveste punkt er 495 og høyeste punkt er 717 meter over havet. Fra start til slutt har den 100 høydemeter ned og 252 høydemeter opp. Løypa avsluttes høyere enn den startet, og ender da på 652 meter over havet. Da befinner du deg 152 meter høyere enn da du startet.

Vikerfjell er Oslos nærmeste høyfjell Alle kjenner Norefjell, mens Vikerfjell kanskje ikke er like godt kjent som turområde for folk fra Oslo, Drammen eller Kongsberg. Dette til tross for at Vikerfjell bare ligger 10 mil fra Oslo og du kan kjøre bil helt til fjells på en av de fem skogsbilveiene som tar av fra veien på vestsida av Sperillen. Ringerikes Turistforening vil gjerne sette Vikerfjell på kartet som et tureldorado med mange spennende turmål. Kanskje et av våre turforslag kan være friste deg til å ta en tur? Vikerfjellområdet er en del av Ådalsfjella vest for Sperillen med Urdevassfjell og Høgfjell i sør og toppene Treknatten og Gyranfisen i nord. Som en kuriositet kan nevnes at Høgfjell (1010 m.o.h.) er den 1000 meter-toppen som ligger nærmest Oslo, men det er Gyranfisen som rager høyest med sine 1127 m. Ellers består Vikerfjell av store vide skogsområder. Tregrensa går høyt, og i det øverste skogsbeltet er det gammel fjellskog med forvridde graner og trollfuruer samt mye myrlendt terreng. For vårt indre øye ser vi bilder av gule gressmyrer og myrer med så mye myrull at de ligner vakre hvitveistepper. På andre myrer kan det lønne seg å ta med bærspannet og sikre seg julemoltene og mer til. Til tross for rundt 800 hytter, de fleste på østsida mot Sperillen, har mye av området er et klart villmarkspreg , og er du heldig, kan du møte både skogsfugl, rovfugl. og de fleste dyrearter som hører skogen og fjellet til. Den legendariske hvite Trollelgen, som naturfotografen Nils Viker filmet, hørte hjemme på Vikerfjell, og den samme Nils Viker har tatt fantastiske bilder av kongeørn og annen storfugl på Vikerfjell. Men du skal ha mer enn vanlig flaks for å møte bjørn, for i dag fins det kun streifdyr igjen i området, som før hørte med til vertsområdet for Norges siste bjørnestamme, den såkalte Vassfarstammen. (Kilde: Ringerike Turistforening) Vikerfjell er et fjellmassiv i Ådalsfjellene som ligger mellom Sperillen i øst og Strømsoddbygda i vest, i Ringerike kommune og Buskerud fylke. Vikerfjell grenser mot Vidalen i Vassfaret i nordvest og Vassfarfoten i Sør-Aurdal i Oppland i nord. Det er et populært friluftsområde både sommer- og vinterstid. Tilsammen er det vel 800 hytter på Vikerfjell, men fordi tomtene er forholdsvis store og bebyggelsen noe spredt bærer det ikke preg av å være såkalte hyttelandsbyer. Over syv mil med oppkjørte skiløyper gjør at Vikerfjell er ett av de mest attraktive fjellområder for beboere fra Oslo, Drammen og Hønefoss, ja, hele Østlandsområdet for den saks skyld. Vikerfjell har rike muligheter for fiske i over 20 fjellvann, store forekomster av bær og sopp, flere turistier til Turistforeningens hytter og muligheter for å leie jaktrettigheter. Under siste verdenskrig hadde cellene- og dropplassene på Vikerfjell en avgjørende betydning for utfallet. På Vikerfjell finnes også de høyeste fjelltoppene på Ringerike: GYRANFISEN (1 127 moh) er den største fjelltoppen på hele Ringerike. Den nest største er TREKNATTEN (1 101 moh). SVARTTJERNKOLLEN (1 054 moh). VIKERFJELLTOPPEN (1 039 moh). HØGFJELL (1 010 moh). Til Høgfjell hører også HESTEBRENNA og Hestebrennaplatået (772 moh) hvor også Den Norske Turistforening har en hytte; Tjuvenborkoia. Fra Hestebrenna er det fantastisk utsikt mot nord og vest, med Bukollen, Nautskarfjellet og inngangen til Vidalen. Om været er bra kan man også skimte Gaustadtoppen og Norefjellplatået. TJUVENBORGEN (690 moh) er en gammel bygdeborg og sagnet sier at den var besatt av lokale røvere en gang i tiden. Den er bratt og utilnærmelig der den ligger som en “vorte” i terrenget. Utsikten er ikke like god som fra Hestebrenna, men likevel et flott skue, sier dem som har vært der. Ved Tjuvenborgen ligger også den såkalte Røverhula, et sted man trodde det oppholdt seg lokale røvere i riktig gamle dager. Fra Røverhula er det god utsikt, men stupbratt på yttersiden! URDEVASSFJELL rager 958,5 meter, mens KJØLFJELLET hører blant de noe lavere toppene med sine 822 meter over havet. – Vikerfjell er mulighetenes fjellrike: * Over syv mil med oppkjørte skiløyper. * To campingplasser ved Sperillen. * Ni-hulls golfbane ved Ringmoen. * Delikatesseforretningen VILLFISKEN. * Flere båtplasser. * Badestrender i Sperillen og Ådalselva. * Over 20 fjellvann med fiske. * Mikrofly-plass. * Utskipningsrampe for hangglider. * Alpinbakke v/Ringerudsetra. * Servingssteder (Ringerud- og Tosseviksetra). * Turistier, blant annet til Turistforeningens hytter. * Store forekomster av bær- og sopp. * Muligheter for leie av jaktrettigheter. * HISTORISK: På Vikerfjell finnes flere celler- og dropplasser som hadde stor betydning under siste verdenskrig. Se disse! Til toppen av siden TRE TURISTHYTTER Ringerike Turistforening har satt Vikerfjell på kartet som et tureldorado og lanserer i sin siste avis flere turforslag, samtidig som tre av Turistforeningens hytter i området presenteres. I artikkelen fremgår det at Vikerfjell har vide skogsområder, at tregrensa går høyt og at det øverst i skogsbeltet er gammel fjellskog med forvridde graner og trollfuruer, samt mye myrlendt terreng. Det lønner seg derfor å ta med bærspann. Til tross for over 800 hytter har området et klart villmarkspreg og man kan møte både skogsfugl, rovfugl og de fleste dyrearter som hører skogen og fjellet til. Den legendariske hvite Trollelgen, som naturfotograf Nls Viker filmet, hørte hjemme på Vikerfjell. Samme Viker har også tatt fantastiske bilder av kongeørn og annen storfugl. Ringerike Turistforening har tre koier i Vikerfjell-området som alle er et glimrende utgangspunkt for opplevelsesrike turer. Disse er: VIKERKOIA Vikerkoia (655 moh – 9 sengeplasser) ligger sentralt på Vikerfjell. Herfra går blåmerkede stier nordover til de tre trebare fjelltoppene Svarttjernskollen, Gyranfisen og Treknatten. TJUVENBORGKOIA Mange stier fører dit. Fra Vikerkoia går stien sørover i flatt og lettgått terreng. Etter å ha passert Tosseviksetra svinger den nylagde stien mot Høgfjell og følger det nord-sørgående fjellpartiet mot toppen – hele tiden med flott utsikt. Kanskje er mer spennende, i alle fall mer utfordrende, er å bestige Tjuvenborgen nedenfra, fra sørsiden. Kjør gjennom Strømsoddbygda til Saksentjern, herfra følger man merket sti opp fjellveggen til den såkalte røverhula. Et annet spennede – og historisk – turmål er Partisanersteinen som kan nåes fra Hestebrenna hvor Tjuvenborgkoia ligger. BUVASSKOIA I Strømsoddbygdas skogsterreng vest for Høgfjell ligger Buvasskoia (380 moh – 8 sengeplasser) ved idylliske Buvatnet, som en inngangsportal nordover mot Vidalen. Fra koia kan man bestige Bukollen med sine 1121 høydemeter og Storekrakkoia som det dog tar noen timer, og vel så det, å nå. – Fra idyll til utilgjengelig villmark – Vikerfjell har ikke de store vidder, men såvisst sitt særpreg, skriver Nils Viker i boken “Vandring i Villmark” som nettopp omhandler nevnte Vikerfjell samt de nærliggende områdene Vassfaret og Vidalen. I over 90 år har Viker vandret i disse traktene og få, om ingen, kjenner Vikerfjell bedre enn ham. Et lite utdrag fra hans bok kan derfor være på sin plass: “Terrenget veksler mellom naturskjønne, idylliske partier og en nærmest utilgjengelig villmark med skog og gamle skjeggete trær, digre trollfururer, som en gedigen kontrast skapt av naturen selv. Bekker og elver han sine egne melodier, og drønn som tordner i bakgrunnen, der de i ville juv og kåte kast hiver seg utenfor stupene. Andre steder råder stillheten, ødemarksstillheten som fører en inn i drømmenes verden.” Til toppen av siden – DEN VIESTE OG VAKRESTE UTSIKTEN Nils Viker har skrevet flere bøker om Vassfaret, Vikerfjell og Vidalen. Her siteres følgende: “Vidalen er i dag blitt en fellesbetegnlse for Ådalsfjellene. Opprinnelig var Vikerfjell navnet på et lite fjellområde øst for Svarttjernkollen. Under betegnelsen Vikerfjell hører flere fjellpartiner: Det nordligste er Treknatten (1101 moh). Av de mange som har vært besatt av utsikten fra Treknatten er Theodor Caspari. I sin bok “Fra Bygdevei til Sætervei” forteller han blant annet om et besøk i Vidalen. Derfra besteg han Treknatten: “Nedenunder os til alle kanter ligger det store østenfjeldske lanvlandsrike, en utsikit som næstefter Norefjeldsutsikten vel må regnes for den vieste og vakreste i hele det østenfjeldske lavlanet. Fra Jotunheimen i nordvest (Galdhøipiggen, Bessø) og Synsfjeld i nord til skogaasene I Holleia i syd, fra Mjøsen i øst til Hallingskarvet i vest – et uhyre blaannde skoglandskap, med assryg bak aasryg i høstdagens underlige klarhet og fred. Tre av de store østlandssjøene: Mjøsen, Randsfjorden og Sperillen indenfor synsringen. Et glimt av Mjøsen, Totengaardene klare og tydelige i kikkerten, og like under os hele den yndefulle, yppiggrønne Nesgrend ved Speriellen. Nærmest i syd Vidalens og Hedalens stupbratte dalsøk med Storrustefjeldets mektige borgmur tversover dalen. Videre sydover ligger Gyranfisen (1127 moh), Ådalsfjellenes høyste topp. Så følger Svarttjernkollen (1054 moh), Kjølfjellet (822 moh), Urdevassfjellet (954 moh) og lengst i syd Høgfjell (1010 moh).” Til toppen av siden AFTENPOSTEN: – FOR EN UTSIKT! Også Aftenpostens dyktige journalist Knut A. Nilsen er over seg av begistring etter å ha besteget Vikerfjell en sommerdag i 2000. Her siteres: “Før vi visste ordet av det var vi på snaufjellet, med blinkende Sperillen dypt, dypt under oss. Og så hvelver det med inntrykk av nære topper over ensomme skoger. De fordums bjørntraktene ved Bukollen, Vidalen på sin vei mot Vassfaret. Vikerfjell og den selsomt navnsatte Jøranfisen. Kort sagt: Fønhusfjell i Kittelsensk strek. For en utsikt! Og la oss ramse opp fra og med sørvest: Skrim, Jonsknuten, Blefjell, Norefjell, Hallingskarvet (jovisst!), snauviddene omkring Vassfaret, flere topper i tinderekken mellom Gjende og Bygdin (tro det eller ei), fjellheimen i nordøst for Lillehammer. I øst: Mistberget ved Eidsvoll og lave blåner i Odalstraktene. Og “hjemlige” topper som Varingskollen og Kjerkeberget, ja, selv Tryvannstårnet fanges inn med det blotte øye. I skaret over Kleivestua skimtes Sørmarka i Ski, rett i sør glir blikket langs Holsfjorden nesten til Sylling…” HISTORIE – Historien om Ådalen og dalførets distrikter Ådal er et dalføre i Ringerikekommune. Dalen strekker seg nordover fra Semmen i sørvestvest og Nymoen i sørøst, langs begge sider av Ådalselva (del av Begna), Sperillen og europavei 16, opp til grensen mot Sør-Aurdal kommune i Valdres i nord og Søndre Land, Gran, Lunner og Jevnaker kommuner i nordøst og øst, alle fem i Oppland. Vest i dalføret rager Ådalsfjellene langs grensen mot Strømsoddbygda i nabodalen Soknedalen, og i nord mot sagnomsuste Vassfaret og Vidalen, der den gamle kongeveien snor seg mot Hedalen og Valdres. Nord i disse fjellene ligger også Gyranfisen (1 127 moh.) og Treknatten (1 101 moh.), Ringerikes to høyeste fjelltopper. Fra Skollerud er også veien kort til den myteomspunnende Tjuvenborgen sør i Ådalsfjellene. Øst i dalføret stiger landskapet inn mot åsdragene på fylkesgrensen til Oppland, der det finnes en rekke flotte vann, inkludert Vælsvanna i Ådal, Samsjøen og de vestlige delene av Fjorda. Mens Ådalselva dominerer nedre del av dalføret er det Sperillen som dominerer øvre del. Sperillen er Ringerikes nest størte innsjø, etter Tyrifjorden. Innsjøen har tilsig fra elvene Begna og Urula i nord, og utgjør sammen med deler av Ådalselva et yndet sted for sportsfiskere. I Sperillen har det tradisjonelt også vært drevet med yrkesfiske gjennom mange tiår, spesielt etter sik. Den såkalte sperillsiken holder nemlig svært høy kvalitet og brukes utstrakt til å lage rakfisk. E16 går langs østsiden av elva og Sperillen, mens den såkalte Vestsideveien (fylkesvei 172 i Buskerud) strekker seg langs vestiden av dalføret, opp til Elsrud der veien stopper. Ådal var egen kommune (herred) fra 1857 til den store kommunesammenslåingen i 1964, da de tidligere landkommunene Ådal, Norderhov, Tyristrand og Hole slo seg sammen med bykommunen Hønefoss til storkommunen Ringerike. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen igjen og ble på nytt egen kommune fra 1977. Det er kjent at det fantes minst to stavkirker i dalen før svartedauden i 1349-1350, ei i Viker og ei på Hvalshaugen ved Hallingby. Før reformasjonen i 1536 tilhørte befolkningen i dalføret Norderhov prestegjeld, men etter dette ble Viker kirke (den gamle stavkirken), som på den tiden trolig var den eneste kirka i dalen, annekskirke til Hole kirke, som selv ble annekskirke til Norderhov kirke. Denne situasjone varte til like før år 1600, da Hole prestegjeld gjenoppsto. Kirka i Viker ble da annekskirke under Norderhov, en situasjon som varte til Ådal prestegjeld ble opprettet i 1857 (da dalen ble egen kommune). Viker kirke ble da sognekirke, men etter hvert som det ble bygget nye kirker i både Nes i Ådal (1860) og på Hallingby (1862), overtok Hval kirke på Hallingby som hovedkirke i gjeldet, som i dag har tre sogn. DS «Bægna» Dampskipet«Bægna» gikk i rutetrafikk mellom Hen i Ådalselva og Sørum i Begnadalen fra jomfruturen den 13. oktober1868 til og med den 11. oktober1929. Fram til 1869 gikk båten bare til Nes i Ådal, men da ble ruten lagt opp til Sørum. «Bægna» hadde faste stoppesteder i elva ved Semmen, Skollerud , Bergsund og Flaskerud. Ved disse plassene måtte folk ro ut til båten. Ved Killingstrømmen måtte det bygges et sluseanlegg for å få båten opp i Sperillen. Der hadde båten faste anløp ved Finsand, Viker, Voldvik og Nes, samt ved endekaia på Sørum nord i Begna. Strekningen fra Hen til Sørum utgjorde ca. 75 km. Da Sperillbanen åpnet ble Finsand det sørligste punktet på ruten. Etter «Bægna» overtok en motorbåt fram til båttrafikken ble endelig nedlagt i 1933. «Bærgna» ble også benyttet til postbefordring, og i årene 1925-1929 hadde båten eget brevhusstempel med nummeret 753. Etter at Valdresbanen kom i drift fram til Fagernes i 1906 forsvant turistene, der spesielt mange dansker hadde benyttet seg av reiseruten. «Bægna» var på 46 brutto tonn og målte 26 meter i lengde, med en største bredde på 4,5 meter. Båten ble bygget ved Akers Mekaniske Verksted og fraktet i stykker fra Drammen. Besetningen besto av en kaptein, tre dekksgutter og to mann i maskinrommet. Den var opprinnelig serifisert for 162 personer til å begynne med, siden redusert til 127 personer. Lastekapasiteten var på 20 tonn, og da stakk kjølen ca. 160 cm dypt. DS «Sperillen» DS «Sperillen» var et annet dampskip som trafikkerte på Sperillen. Båten ble bygget for NSB av Christiansand Verksted og satt i drift 1. juli1896, etter at Stortinget i 1894 hadde bevilget penger til byggingen. «Sperillen» var bygget for isbryting og frakt av tømmervelter. Den var sertifisert for 200 passasjerer, hvorav 100 kunne serveres samtidig i salongene. Den 24. mai1909 overførte imidlertid NSB skipet til Krøderen og solgte det til et privat selskap. Siden sank båten. Sperillbanen

20. juli1921 vedtar Stortinget å bygge Sperillbanen, som åpner for trafikk mellom jernbanestasjonen på Hen (Randsfjordbanen) og Finsand31. juli1926. Jernbanestrekningen var 24,9 km lang og hadde fem stasjoner; Grønvold, Hallingby, Somdalen, Ringmoen og Finsand ved Sperillen, der det var et kaianlegg for omfrakting til båt. 1. juli1933 blir det imidlertid vedtatt å nedlegge persontrafikken ved Sperillbanen, som imidlertid fortsetter med godstrafikk fram til 1957. Da blir banen nedlagt.

Dalførets distrikter Dalføret deles gjerne inn i tre distinkte områder:

• Ytre Ådal er strekningen fra Nymoen og Vågård via Hallingby langs østsiden av Ådalselva og vestsiden av Hovseter høgda, nord til Bergsund og Samsjøen på grensen mot Jevnaker.
• Vestre Ådal er området langs begge sider av Vestsideveien på vestsiden av Ådalselva og Sperillen, fra Semmen til Elsrud (der veien stopper), inkludert Ådalsfjellene i vest.
• Øvre Ådal er strekningen fra Bergsund via Ringmoen og nordover langs østsiden av Sperillen og Begna, på begge sider av europavei 16, via Nes i Ådal og til fylkesgrensen mot Oppland i nord. I øst inkluderer dette deler av det naturskjønne området Fjorda og området nordenfor til Tørrsjøen.

ÅDALEN I GAMMEL TID Ådal navnets oldnorske form Aardalr betyr Elvedalen. Ordet er sammensatt av ár som betyr elv og dalr som betyr dal. I Sogn og Fjordane har vi Årdal som stammer fra samme oldnorske form. Det har nok vært bosetninger i Ådal langt tilbake i tid, lenge før Svartedauen kom til distriktet vårt. I den eldste historiske tidsepoken for Ådal hørte dalen til Haddafylke som besto av Ringerike, Hadeland, Land og Toten, som sammen med Heinafylke som er Hedemarken, og Raumafylke som er Romerike samt Gudbrandsdalen og Østerdalen ble kalt Oplandene. Da sysselinndelingen ble innført av kong Sverre rundt år 1200 ble Ådal tilhørende Ringerikes syssel. I tiden rundt reformasjonen ble Ådal tilhørende Akershus len. I 1660 ble bygda lagt under Buskerud amt. Og har siden vært der. Vi kan i gamle diplomer lese om gårder og hendelser i Ådal. I nærmiljøet var Ådal i sin tid anneks til Hole senere Norderhov. Annekset fikk navnet Viker etter gården hvor Ådalens eneste kirke sto på den tid. Vi ser gjennom historien at Ådal og Viker blir mye brukt om hverandre. Ådal er tuftet på jord, skog og landbruk fra den tidlige morgen. Dette gir utslag i at Ådal har mange gårdsbruk. Det finnes i dag 39 gårdsnummer i gamle Ådal kommune. I menyen på høyere side vil dere finne en oversikt over alle disse gårdene. Under disse gårdene vil dere finne en mengde med gårder , underbruk og husmannsplasser. E.F. Halvorsen har for noen år siden en artikkel om NYRYDDING I ÅDAL i bladet Ringerike. Her er noe gjengitt. For a finne ut når de første gårdene ble ryddet i Ådalen, når folk første gang slo seg ned der som bønder med jordbruk som næringsvei, må vi gå til arkeologene, og de må gjøre bruk av pollenanalyse og andre moderne teknikker for å nå fram til en noenlunde riktig datering av den eldste korndyrkingen. Ingen skriftlige kilder kan hjelpe oss, for det fins ikke skriftlige kilder eldre enn 1330 som omtaler gårder i Adalen. I det gamle Ådal herred var det 39 gardsnummer, og det er sannsynlig at det var minst sa mange gårder i dalen, regnet fra Hen og Semmen til grensen mot Valdres, i tiden like før den store mannedauden i 1349-50. Det er flere grunner til å regne med at det var ganske mange gårder i Ådalen i middelalderen; den viktigste er at mange av gårdsnavnene er uforståelige for den som bare har kjennskap til moderne norsk, og noen navn må til og med ha vært uforståelige alt i gammelnorsk tid.. f.eks. Semmen og Hen. For å forklare navn som SkolIerud, Elsrud, Grøterud må en gå til gammelnorsk. Noen gårder har nok navn som er fullt forståelige, f.eks. Nes, Strande og Viker , men hvis disse gårdene hadde fått navn i nyere tid, hadde de nok hatt bestemt form, Neset, Stranda, Vikene. Noen navn har faktisk bestem t form, for eksempel Somdalen, men nå treffer det seg så heldig at akkurat denne gården er omtalt i skjøter fra 1458, 1461 og 1473, så den har sikkert vært gård i gammel tid, selv om den vel lå øde da de nevnte skjøtene ble utstedt. Også Fjøsvika har bestemt form, og navnet er .ett å skjønne for oss. Men første gangen gården er omtalt, i 1624, tilhører den Gudbrand Hov i Ullerål, og han oppgir landskylda av gården til 2 øresbol. Nå er øresbol en gammelnorsk skyldenhet, som hadde gått av bruk lenge før 1600, men når det dreier seg om en ødegård som ikke blir leid bort, blir av og til den gamle skyldenheten stående fordi den gjerne stod oppført i brev om arvesaker. Gudbrand Hov har vel fått Fjøsvika som arv og har kanskje brukt den som seter, mange andre bønder utenfor dalen brukte ødegårder langt inn på 1600-tallet. Ytre delen av Adalen var i middelalder del av Norderhov sogn, mens Øvre Adal er eget sogn, med kirke på Viker. For at det skulle være mulig å lage en bygd til et kirkesogn måtte det nødvendigvis være en god del gårder der, for presten skulle leve av en del av tienden. I 1528 var det bare to gårder i hele Viker sogn, Nes og Strande, og ingen kunne leve av tienden av to gårder. Vi hører derfor heller aldri om noen prest i Viker i middelalderen, men før 1350 har det nok vær en sogneprest der som andre steder . Den første noenlunde fullstendige oversikt over gårder som var i bruk på Ringerike får vi i manntallet over dem som betalte ”gjengjerde” i 1528. Gjengjerden var en ekstraordinær skatt skrevet ut med samme beløp på alle gårder enten 1 lodd sølv eller 24 skilling. Skattebetalerne i Adalen var: Nils og Tord på Hen ( de var fattig og slapp med halv skatt, så de har vel kanskje vært føderådsmann eller noe slikt), Anders på Semmen, Ingerid på Grønvoll, TorkeI på SkolIerud, Jon på Hval, Torstein på Strande og ElIing på Nes. De neste bevarte regnskapene er fra 1550-1560, og også der får vi en liste over bøndene i Adalen. Flere av dem får nemlig bot for de hadde ikke fulgt lovens om å holde veien ryddet i en slik bredde at mann kunne ri bortover den med et spyd han holdt på tvers. Brukerne i dalen het den gang Sjurd på Hen, Dyre på Semmen, Gunder på Semmen, Kristoffer på Grønnvoll, Berger på SkolIerud, Guttorm på Hval, Alv på Strande og Østen på Nes. Det var altså de samme gårdene, men det er nå to gårder på Semmen. De samme åtte gårdene er de eneste som er i bruk i Adalen i 1577 også, da vi får den første jordeboka for Akershus len, med oversikt over skatter som hver gård skulle betale. Av de åtte gårdene er seks fullgårder og to halvgårder, nemlig Søre Semmen og Grønnvoll. Søre Semmen er tydeligvis ryddet og skattlagt mellom 1528 og 1557, og det er vel mulig at også Grønnvoll hadde ligget øde en gang før 1528. Det ser nemlig ut til at når ødegårder blir ryddet opp igjen, blir de temmelig snart skyldsatt som halvgårder. Gårder som var fullgårder i 1577 derimot ser stort sett ut til å være slike som har vært i bruk gjennom hele ødetiden. Det er tydelig at de åtte bøndene i dalen omkring midten av 1500-tallet har hatt så mye jord å drive som de kunne greie. De fleste av de mange ødegårdene har vel vært brukt på en eller annen måte, som setrer eller utslåtter, noe vel også til bråter, eller til vanlige åkrer. I regnskapene for 1528 får vi en oversikt over ødegårder som tilhørte Kongen, og blant dem står Hallingby, med 5 lispund malt i landskyld, så det er rimelig å regne med at det virkelig ble dyrket korn der. Det var sannsynligvis mannen på SkolIerud som brukte den, for i futeregnskapet for 1615, da den ble bygslet bort som egen gård, står at den «tilforn,> hadde ligget under SkolIerud. Ellers var det mest penger og fisk som ble betalt i landskyld til Kongen i 1528: 4 skilling av Samsjøen, 30 sik av Bergsund, et bismerpund fisk av Bjonevann og ett av Skagnes (som ble brukt under Nes i 1594 og 1616), og 60 sik av «Lemen» fiskevann. Dette navnet går igjen i jordbøkene langt ned på 1600-tallet, og det var lenge førjeg fant ut at det måtte dreie seg om Kongstrømmen, -som vel har fått navn nettopp av dette at fisket der en gang tilhørte Kongen. Det som satte meg på sporet, var at det i 1660 var brukeren på Haugerrud og eieren av Gunnbjørrud som drev fisket. Fiskeskyld kan være naturlig nok av vann og bekker, men av gårder som er i bruk blir det på Østlandet gjerne betalt kornvarer eller skinn. Når det betales fisk, og ikke så store greiene heller, er det nok tegn på at eierne leide bort ødegårdene til beite eller slått og fikk leie i et vareslag som det var lett for brukerne å skaffe . I jordeboka over kirkegodset i Oslo og Hamar bispedømmer fra 1577 er det oppgitt navn på en del gårder som gav landskyld til presten. På 1500-tallet var presten på Norderhov sogneprest for hele Ringerike. Presten i Hole var hans kapellan, og han betjente Hole og Lunder, og han har visstnok også holdt gudstjeneste i Viker kirke. I alle fall er de gårdene i Adalen som lå til prestebolet, satt opp under Holeprestens inntekter. I 1577 var det: 4 bismerpund fisk av Nes, 3 pund fisk av Viker. Enger, Grøterud og Blakkstveit. I begynnelsen av 1600-tallet er det tilskrevet en opplysning om at” Ulylle el ff» (dvs. Urula), et godt fiske, lå i prestens part av Nes. dessuten er Blakkstveit kommet i full bruk med 1 hud i landskyld, og det blir betalt 2V2 lispund korn av Grøterud og 5 lispund av Enger. Da Hole ble utskilt som eget prestegjeld fra Norderhov på denne tiden, var det Norderhovpresten som overtok både embetspliktene i dalenog jordegodset. Det andre offentlige godset i Adalen tilhørte Hamar bispestol, og det gikk over til å bli krongods ved reformasjonen. Gårdene var Nes, halvparten, med 3 huder i landskyld, og SkolIerud med 4 huder. Etterhvert som nye gårder blir ryddet og skyldsatt, viser det seg at de ofte er offentlig gods, og det vil vel si at de før de blir skyldsatt, har vært brukt under en av de gårdene kongen eide. Staten var naturligvis interessert i at ødegårdene kom i drift igjen. Fra gammelnorsk tid rådde den lovregelen at en rydningsmann skulle ha gården fri for skatter og landskyld de første tre årene, deretter skulle gården skyldsettes og pålegges skatt. Denne regelen gjaldt da ryddingen begynte, og den var grei nok for ødegårder som virkelig ble ryddet hel t fra nytt av. Men de fleste ødegårdene har nok vært brukt på en eller annen måte, om ikke annet så til utslåtter, for det var jo lettere å slå nedlagte gårder i bygda enn å måtte dra langt inn i utmarka eller opp på fjellet etter høy, som det ble gjort i nyere tid. Når da en ødegård var brukt som utslått eller seter, og brukeren selv utvidet det stykket han brukte, ryddet eller brente bråte og sådde litt korn kanskje, så matte engagn spørsmålet melde seg: Når gikk ødegårdene over fra bare å være et « lunnende”, en «tilliggende herlighet”, til gården til å bli en gjenryddet ødegård som bare manglet hus for å bli et selvstendig bruk? Det er klart nok at brukeren, skatteyteren, var interessert i å utsette overgangen til skattegrunnlag så lenge som mulig, mens på den andre siden futen var interessert i å få inn skatt av rydningene. Han kunne stevne brukeren og påstå at han hadde ryddet så mye at ødegården nå kunne fø en familie, og dermed kreve skyldsetting og skattlegging. Det fins noen eksempler på at folk betaler bøter for å ha «holdt tilbake» skatt av ødegårder, men ikke i Adalen. Staten var interessert i at ødegårder ble utskilt som selvstendige bruk, og så lenge det var rikelig med jord, hadde vel brukerne av de gårdene ødegårdene hadde ligget under ikke noe i mot det. Men ettersom flere gårder ble ryddet og det ble trangere om plassen, hendte det ikke sjelden at brukerne påstod at de «underliggende ødegårdene» var absolutt nødvendige for driften av den gården de satt på. Når forholdene er slik, vil det ofte være vanskelig å finne ut nøyaktig når ryddingen be gynte, når en gård fikk egen bruker som bodde på gården osv. Det kildematerialet vi har å bygge på, er skattemanntallet for 1593, 1594, 1604 og fra 1612 for hver år framover, dessuten jordbøker over gamle faste avgifter (jordboksskatter og kongens landskyld) som Staten skulle ha av gårdene. Vi har bare noen få skyldsettingsforretninger og ingen bygselbrev. Siden futen var interessert i å få inn skatten, men ikke i og for seg nødvendig vis interessert i hvem som betalte, har han ikke alltid opplyst om den som betalte skatt eller landskyld for en ødegård, bodde på gården eller bare brukte den som underbruk. I skattetene for 1557 og 1560, da skatter bare ble ij betalt av gårder somvar i bruk, er brukeren på Skoilerud oppført med det sjeldne navnet Benner, men i landskyldlistene er landskyld av Skoilerud betalt av Benner Skoilerud og landskyld av Bergsund betalt av «Benner Bergsund». Det er klart ved sammenligning med andre kilder at det dreier seg om samme mannen, men forholdene er ikke fullt så greie utover pa 1600-tallet. Når nye ødegårder dukker , opp i skattemanntallet. og skattebetaleren i kalles Ola med ødegårdsnavnet som etter, navn, har vi ingen garanti for at denne Ola er .. en selvstendig bruker på akkurat denne gården og ikke en av de mange andre Ola’ene på andre gårder i bygda. Det vi kan finne ut, er altså når gårdene blir skattlagt som selvsten C~ bruk, men ikke all tid når det først ble fast ~osetting på gården. 1 I 1577 er ennå ingen ødegård skattlagt i Ådalen. 11593 er Lunde og Haugerud skattlagt, og i 1594 blir Haugerud gjort til halvgaård. Ringerud er også skattlagt som ødegård 1693 1604, men den mangler fra 1612 og framover til 1633-34, da den blir bygslet bort med en landskyld til kronen på to skinn. Men imellomtiden er det nevnt en ødegård «Ringen øde” bygslet bort med samme landskyld, to skinn i 1614, til brukeren av Folum, men dette underbruket er ikke oppført i skattemanntallet. Derimot kommer Ringerud med i skattemanntallet under husmenn fra 1634, som ødegård fra 1636. Rimeligvis dreier det seg om samme gård, som altså da blir bygslet aven mann som virkelig bor der fra 1634. En gang mellom 1604 og 1612 er Enger, Elsrud og Blakstveit, alle prestebolets gårder, og Rudstaden, krongods, kom~roet inn i skattemanntallet, i 1615 kommer Hallingby og i 1616 Bergsund, visstnok Vestre, inn i manntallet, i 1625 Skagnes, i 1626 en Bergsund-gård til, visstnok Østre, og Lykkje, som fra 1650 blir brukt under Skollerud. Så er det ingen nye før Ringerud i 1634, deretter er Somdalen nevnt som «ødeplass” som det ikke går skatt av, fra 1636 framover til 1646. Fra 1647 heter brukeren Per, sannsynligvis den samme som Per Folum og i 1660 er den brukt under Semmen. Fram til 1650 er det så ingen nye ødegårder som er tatt med i manntallet, men to personer betaler skatt som husmenn, Engebret Stavlund i 1641 og Engebret Rognerud i 1646. I jordeboka for 1652 star det en liste over «rydningsplasser», slik som ennå ikke er pålagt skatt. Det er Stavlund ( Støa) under Oppen, Grøterud med egen bruker ,Hunsdalen under Hen, Busterud under Semmen, Flaskerud under Nøkleby, Tosevika med egen bruker, Gunnbjørrud under Hallum. I 1660 kommer i tillegg Finnsand under Haugerud, Øvre og Nedre Lindelia, Granum og Oppen (i samme strøk som Lindelia), Åset, og i manntallene 1664-66 Lia, Skalerud, Teigen og Fjøsvika. Manntallene fra presten i 1664 og 1666 skulle ta med alle menn over 2 år, fordi det bl.a. skulle gi sentraladministrasjonen en oversikt over grunnlaget for hæren. Dette manntallet er altså ikke noe skatte mantall, og prinsipielt er det fullstendig, det tar med både gamle og vanføre. I tillegg til gårdbrukerne med sønner -c og drenger tar disse manntallene derfor også ,”, med alle husmenn, dvs. håndverkere og andre folk som har egen husholdning, men ikke driver gård som de betaler skatt av. Alt i alt er det 47 eller 48 husstander i Adalen i 1664, og 72 menn er nevnt i manntallet. Det er et merkelig lite tall i forhold til tallet på husstander, så det er nok rimelig å tro at mange av «husmenne’ne” er enslige yngre menn, rydningsmenn som nylig har begynt å rydde, eller eldre (føderådsfolk) som bor i eget hus. Presten oppgir alderen på alle de som er tatt med, men aldersangivelsene spriker så sterkt fra 1664 til 1666 at de ikke er mye å stole på. Antall husstander i 1666 må vi gå ut fra er korrekt, det var ingen som kunne unntas fra et slikt manntall bortsett naturligvis fra enker. SPERILLEN Sperillen er en innsjø som ligger i Ådal i Ringerike kommune, Buskerud fylke. I nord har innsjøen tilsig fra Begna og Urula. I sør er den regulert med demning ved Ringmoen og avløpet danner Ådalselva som siden renner sammen med Randselva nedenfor Hønefossen i Hønefoss og danner Storelva. Innsjøen har et flatemål på ca. 37 km² og strekker seg ca. 26 km i lengde. Vannspeilet ligger ca. 150 moh. og største dybde er ca. 123 m. Rundt innsjøen finnes flere flotte badeplasser og noen campingplasser. Innsjøen er dessuten kjent for sitt kvalitetsfiske etter sik. Det finnes 10 fiskearter i innsjøen, foruten sik også ørret, abbor, røye, brasme, krøkle, ørekyte, niøye, trepigget stingsild og nipigget stingsild. Ådalselva var seilbar fra Hen, og var utgangspunkt for dampskipstrafikk på Sperillen. Dampskipet gikk opp Begna til Sørum. Når Sperillbanen ble bygget til Finsand fikk dampskipstrafikken ny brygge der. Rett ved på er det en flott badeplass sør og på østsiden av innsjøen. FISKEVANN PÅ VIKERFJELL VIKERFJELL Vikerfjell Fisk driver fiskestell i 25 vann på Vikerfjell. Adkomst fra skogsbilveier ved Flaskerud, Ringerud, Tossevika, Strande og Elsrud, hvorfra det er merkede stier til en del av vannene. Fiskekortsalg fra selvbetjeningskasser ved disse skogsbilveier og Shell-stasjonen på Hallingby. Også adkomst fra Strømsoddbygda, østover på skogsbilvei drøye 8 km fra Sokna. Ved første hytte selvbetjeningskasse for veiavgift og fiskekort for Vikerfjell. Herfra nordover til Øvre Kolsjø, bom ved dammen, slik at en må gå eller sykle videre til Vikerfjell. Nærmere opplysninger på telefon 91 19 29 51.

• 2018 Fordelshefte for medlemmer
• Nyhetsbrev – Jul og Nyttår 2017
• Nyhetsbrev – Jul og Nyttår 2016
• Nyhetsbrev – Julen 2015
• Nyhetsbrev vinter 2015

• Årsberetning 2018
• Årsberetning 2016
• Årsberetning 2015
• Årsberetning 2012
• Årsberetning 2011

• 2016 Innkommende saker til årsmøtet
• 2014 Årsmøte
• 2013 Årsmøte

Avtale 1

Avtale 2