Den nye Vikerkoia ble åpnet lørdag 29. September. De mange fremmøtte fikk høre både om Vikerkoias historie og byggeprosessen.
Vikerkoia er Turistforeningens (DNT) eldste skogskoie. Sammen med andre enkle overnattingstilbud var Vikerkoia tenkt å danne et nett eller en kjede av overnattingshytter mellom byen og fjellet. Mellom disse hyttene som DNT valgte å kalle koier etter mønster av den enkle tømmerkoia, ble stiene merket med blått og det kom skilt i stikryssene. Dermed ble det lettere å finne fram. Denne ideen om å gå fra byen gjennom skogen til fjellet (“Skauleis til fjells”) ble lansert i mellomkrigstida og var et tilbud til folk flest, men spesielt til dem med begrensete midler og ikke så lange ferier.
Vikerkoia sto ferdig i 1932 og ble seinere fulgt opp av andre skogskoier. Her i Ringeriksområdet kom Hovinkoia på Holleia innenfor Tyristrand i 1937 (ny koie i år, den gamle er på Folkemuseet på Bygdøy). Under krigen kom koiene Grønknutkoia, Tjuenborgkoia og Ådalskoia (seinere flyttet til Buvatnet, Buvasskoia). Seinere kom Storekrak-koia i Bogen i Vassfaret, Vassfarkoia på Veneli i Flå (brant ned i mars i år) og Fønhuskoia ved Strøen i Vassfaret. Nordover mot Golsfjellet, Hemsedal/Vang og Filefjell blir det nå arbeidet med et nett av overnattingssteder og merkete stier. Dette gjør det mulig, med rimelige dagsmarsjer, å gå på merket sti fra Oslo, Drammen og Hønefoss til Jotunheimen.
Nedenfor følger Axel J. Holt sin tale på rim som ble holdt under åpningen:
Historie, det er en merkelig sak. Fortelling om no som forlengst er lagt bak.
Fortelling om hva våre forfedre gjorde. De som forlengst har gått ifra borde’.
Moderne menn’sker er framoverlente: Se, i morgen, min venn: der har vi no å hente!
Vi står ved ei koie. Vi vet hva den heter: Vikerkoia på Vikerseter.
Her gikk det budeier og kanskje en gjeter. Men ingen av dem kan vi kalle profeter
med blikk for hva framtida monn kunne bringe av gjester og mynter som herlig kan klinge.
For hundre år siden da verdenskrigen / tok ende var menneskets lengten og higen
mot uberørt vidde, mot skog og mot fjell, mot levende vassdrag og fossevell
så sterk at vandring i skogen og fjellet / ble så stor at jeg deg det knapt kan fortelle.
Men ferien var kort, det var lite med penger. Slikt satte no’n grenser for veien til fjells.
«Så langt kan du komme men sletts ikke lenger. Her gjelder det kun diamanter og pels!»
«Da gjør vi det enkelt. Da gjør vi det billig», var liflige toner ifra DNT.
Og publikum svarte og var mer enn villig, og «Skauleis til fjells»? Jo, det ble en suksé.
Fakta om Vikerkoia
- «Skauleis til fjells», ideen om å kunne gå fra byen til fjellet, gjennonm skogen, vokste fram like etter 1. Vk og ble utviklet siste halvdel av 1920-tallet. Vikerkoia var DNT’s første overnattingssted i denne planen. Andersen-Aars, Onsager, Rustad. Mye trafikk på Vikersetra. Vikerfolkets tilbud om å leie bort tomt til DNT.
- DNT’s årbok 1931 s. 219 ff: Propagandakomitéens fremstøt oktober 1929 overfor styret i DNT om foreningen (sitat:) «nu burde opta arbeidet med bygging av en turisthytte i Oslo omegn.» Sitat slutt. Resultatet var argumenter for og imot «Om hyttebygg i Oslo omegn». Det ble ikke fattet noe bindende vedtak. Var dette et rent Oslo-anliggende, eller skulle ALLE DNT-medlemmer i hele landet si sin mening? Oslo og Omegn Tf (OOT) ble stiftet 1936 og arbeidet fram flere overnattingstilbud pluss et tett stinett i Oslomarka. Dermed ble spørsmålet om overnatting i Oslomarka løst, uten medvirkning fra DNT. OOT var helt uavhengig av DNT og ble en del av «DNT-familien» først rundt 40 år seinere.
- Sitat fra DNT’s årbok 1932 s. 275: Møter. Rådsmøte. «Fellesmøte av styre og råd blev holdt 29. oktober 1931 på Skimuseet, (…). Det av styret fremsatte forslag (…) blev vedtatt. (nemlig) forslaget om opførelse av en turistkoie ved Vikerseter i Ådalen.»
- Sitat fra DNT’s årbok 1932 s. 274: Komitéer. Skogmerkingskomitéen: «Dr. Philos L Andersen Aars, advokat N. Onsager og sekretær Backer, har foretatt opmerkingen av skogruter og innbragt for styret det av fellesmøtet vedtatte forslag om opførelse av en turistkoie ved Vikerseter vest for Sperillen.»
- Sitat fra DNT’s årbok 1932 s. 272: Skogmerkingsarbeidet: «… har vært foretatt efter den tidligere opsatte plan for merking av stier i østlandske skogtrakter. – På Vikerseter vest for Sperillen blev der i sommer (1931) opsatt 2 firemannstelt med utstyr. Disse telt gjorde i sommer god nytte, men vil til næste år bli erstattet av en mindre turisthytte uten betjening, en såkalt turistkoie. Denne blev av fellesmøtet av styre og råd bevilget i høst. Materialene er fraktet op til byggestedet, og hytten blir opført på stedet såsnart sneen går vekk fra grunnen.» (1932)
- Sitat fra DNT’s årbok 1933 s. 283: Årsberetning for 1932: «Som byggekomité for Vikerkoia har fungert dr. L. Andersen Aars og sekretær Backer. Vikerkoia blev ferdigopført i sommer (1932) og inneholder to rum, hvert med fire senger samt nødvendig utstyr.»
Det ble krig, det ble fred, og årene gikk / og koia ble brukt, det er sant!
Det var ikke grenser for turisttrafikk. Det kom flere enn no’n kunne ant.
De fleste, de var av «det vanlige slaget» som kom for å roe litt ned.
Claus Helberg og frue, de ble med på laget og nå skal jeg si litt om DET!
Om Claus dro forbi fordi koia var liten? Han og kona de stoppet, så da
de ektefolk ble etter vielsesbiten, i Vikerkirka ble det «ja» —
tok de blåmerkestien hit opp på koia og feiret at nå var de par.
Det var ikke tungtvann Claus fant nedi bekken. Nei, drikkevann var det han bar.
Sekshundrede netter ble protokollert, årlig til utpå femtitallet.
Så ble turistkoiene utkonkurrert, det var rene mannefallet.
Mot privatbilismen og folks egne hytter og Sydens strender og sol
å tilby ei koie? Du veit de’kke nytter her oppunder iskalde Pol.
Men noen var trofaste, noen holdt stand, og fortsatte «skauleis til fjells».
Hvem var denne kvinne, hvem var denne mann som godt slitne kom fram til kvelds
etter en dagstur som startet i by’n, gjennom skogen på stiene blå?
Lengtet de etter gjenkjennelsens syn, etter stedet der skaukoia lå?
Vel framme på koia gikk nøkkelen rundt i hengelåsen på døra.
DET øyeblikket var dem vel forunt om de nå hadde fler’ slike fra før’a!
Slitet de opplevde var bare godt, for nå ventet koiekveldskosen.
Så nøt de sin mat, no’ varmt – og litt vått? — før de nattet seg i lakenposen.
Besøket gikk opp, det ble mye trafikk, her kom folk til fots og på ski.
Å bygge ut koia var enkel logikk, så i nittenhundr’ogsyttini,
etter tegninger av arkitekt Ivar Bu og Ørnulf Talmoe som fagkyndig snekker,
framsto nå Vikerkoia, såvidt vi kan tru, mye større, ja, hu var reint lekker!
Tida, hu gikk slik som tida nå gjør, og idéer, de kommer og går.
«Utvikling må til, alt er’ke som før. Nå vil vi ha bedre komfort!»
Nybygde koier hadd’ gitt oss erfaring: «Utvidelse på Vikerseter?»
Styret det samtykket til en befaring. «Hedda-hytte» er det det heter!
Moderne, men stilren, så vakkert et bygg ligger ny-koia som en juvél.
Og har du gått langt, kan du sliten, men trygg søke ly i ei koie med sjel.
Skjønt, «koie», det låter litt rart i mitt øre — vi krangler ikke om det!
Hit kan du vandre og sykle og kjøre. Her oppe kan du finne fred!
Takk til alle som bidro så godt, til arbeidsfolk og til fabrikken.
Takk til hvert dugnads-lag, stort eller smått, til muskelkraft og til teknikken.
Til bulldozerkjører og alle sjåfører, til deg som monterte vinduer, dører,
Til deg som idag gir oss kaker og kaffe, til deg som har ansvar så allting kan klaffe.
Historie er noe underlig, rart. Fortelling om ting som har skjedd.
Historien om koia er ganske så klart en kjede med ledd etter ledd:
Hvert dugnads-lag og hver tillitsvalgt som virkeliggjorde idéen
om «Skauleis til fjells», no’ så genialt! Nå går vi fra byen til bréen!
Axel J. Holt
Bilde hentet fra: https://www.dntringerike.no/artikler/nyheter/14730-nye-vikerkoia-er-apnet/